Kvitekrist

Gro Steinsland, gjennom sin forskning, påvist en trosåpenheten i åsatroen. Den norrøne religionen kunne gjerne ta opp i seg kristne symboler som åndelige kraftgjenstander - uten at det truet åsatroens integritet. Dermed kunne man også tolerere en kristen religionsutøving, mens kristne områder i utlandet forfulgte hedningene med bål og brann.
Hvor langt den frivillige kristningsprosessen var kommet på 900-tallet, er umulig å si. Men gravfunn med kristne gjenstander og steinkors tyder på at kristendommen har vært utbredt på Sør-Vestlandet og spesielt Rogaland. Vi kan derimot ikke si noe om styrkeforholdet mellom de to religionene. Men ut fra de historiske mentaliteters kraft kan vi anta at den nye troen på 900-tallet ikke satt dypt i folkets sjel, og den nye troen må for de fleste kristne ha hatt en noe overflatisk karakter, da de var bundet opp i de tradisjonelle verdiene utenom religionsoppfatningene, som for eks. skikk og sed, i rettsoppfatningen og det politiske systemet.
Høvdinger som hadde tatt ved kristendommen på utenlands ferder på den tiden, måtte trolig fare varsomt fram for ikke å provosere flertallet i befolkningen som var ikke-kristene. Et godt eksempel på dette er Håkon den godes ydmykende religiøse tilbaketog som nok satt friskt i minnet på slutten av 900-tallet.
Den senere tvangskristningen, beskrevet i pensumbøkene, av Norge bør være vel kjent, og vil derfor ikke bli nærmere utdypet her.

Det er en feilvurdering dersom en ser de nye religiøse verdiene, som kristendommen representerer, bare i en religiøs kontekst, fordi det er viktig å være oppmerksom på at den førkristne religionen i Skandinavia var tett vevd inn som et organisk del av samfunnsnormene. Vi kan påstå at religionen til og med var en organisk del av de politiske tankegangen i perioden.
Såvel retts- som religionsoppfatningen ble grunnfestete fendere mot forsøk på å etablere egenmektige storkonger som forsøkte å stå over loven - slik som en enekonge med kirken som støttespiller representerte.
Det er her på sin plass å poengtere at den tids samfunnsoppfatninger var som en pakkeløsning, og ikke oppdelt i enkelte, isolerte elementer - slik det er vanlig med tanker og ideer i våre dager.

Det norrøne samfunnet var et samfunn som kunne regulere seg selv, og har hatt en høy standard av spilleregler mellom borgerne gjennom lovene som ble vedtatt på tinget. Selve åsatroen og utøvelsen av den var et stabiliserende element og var i Skandinavia tett vevd inn som et organisk del av samfunnsnormene. Vi kan påstå at religionen var en organisk del av den politiske tankegangen i perioden. Som religiøse kultledere kunne høvdingene styrke sin politiske makt gjennom sin religiøse posisjon, en posisjon som statsprestene overtok gjennom tvangskristningen.
Sett i et politisk perspektiv fremmet den norrøne rettstankegangen spredning av makt - makt til en mengde aktører. Kongen kunne ikke splitte medspillerne sine inn i individer direkte under sin kommando. Ættene sto i mellom som balanserende element, da det var de som forpaktet rettsansvaret. Kristenretten, derimot, brøt senere veien for et nytt system der individene ble borger direkte under kongen og kirken. Ætten som balansefaktor ble fjernet. Konge og kirke overtok dens makt.
Kristningen må derfor sees i en ideologisk og politisk sammenheng. Den passet som hånd i hanske for ett nytt politisk system der borgerne måtte bøye hodet for kongemakten. Kongene trengte kristenretten for å oppheve familien og lokalsamfunnets urgamle makt gjennom det kollektive rettsansvaret. På den måten kunne individenes lojalitetsbånd atomiseres og knyttes til dem - under kirkens åndelige kontroll - også til kongenes fordel.

Kjernen i den norrøne rettsoppfatningen, som var knesatt gjennom de urgamle lovene som ble vedtatt gjennom tingsystemet, er at ætten har et kollektivt ansvar for forbryterens ulovligheter, og ætten ble kollektivt straffet for et familiemedlems ulovligheter.
I kristenretten er rettsoppfatningen den at individet alene er ansvarlig for sine handlinger. Kristenretten var derfor det de nye enekongene trengte for å oppheve familien og lokalsamfunnets urgamle makt gjennom det kollektive rettsansvaret, og på den måten kunne fjerne individenes lojalitetsbånd vekk i fra de urgamle norrøne verdier, og atomisere og knytte individet inn under kongens og kirkens åndelige kontroll.
En lov i fra Frostatingloven, som trolig har kommet fram i gjennom bøndenes erfaringer med enkeltes kongers aggressive framferd for å skape seg en enekongemakt, er den såkalte trønderske motstandsretten - en rettsoppfatning som ikke finnes i noen andre nordiske eller germanske lover - hvor innholdet er at ikke en gang kongen har lov til å "gjøre voldsbruk mot andre". Om kongen brøt denne loven, skulle det skjæres hærpil innom alle fylkene: "... en skal fare etter han og drepe ham". Dersom ikke bøndene fikk tak i kongen, skulle han jages fra landet på livstid. Det var straff mot den bonden som ikke tok del i jakten på kongens hode. Det særegne er at bondesamfunnet hadde både rett og plikt til å straffe en konge hardt dersom han brøt lovene. En regner med at denne loven er i fra 900-tallet eller noe senere.

Åsatroen hadde som rettstanke - med moderne begreper - elementer av desentralisering i seg. Den hadde ikke en innebygd pluralistisk tendens, f. eks. uttrykt ved at det ikke fantes noe profesjonelt og sentralisert presteskap som i den kristne kirken. Religionsutøvelsen skjedde gjennom de mektigste bonde- eller høvdingættene, og var tilpasset det lokale samfunnet.
Det fantes ikke noen sentral- eller riksomfattende instans (kirke og prester) som dirigerte ritualer og oppfatninger. Åsatroen høy aktet kvinnene, og lot de fremste religionsfortolkerne, volvene, være kvinner. I kristendommen ble prestene mannlige, og fratok menigmann og kvinnene retten til å fortolke religionen selv.
Åsatroen hadde fra gammelt av ikke noen gudshus, de norrøne gudshus - hovene - som eventuelt ble bygd, da i senere tider, ble kanskje reist etter inspirasjon av hva vikingene hadde sett i utlandet på grunnlag kristne kirker. Det var på de gamle norrøne hovene den kristne kirke bygde sine første kirker.
Som religiøse kultledre kunne høvdingene styrke sin politiske makt gjennom sin religiøse posisjon, en posisjon som statsprestene senere overtok gjennom tvangskristningen.

Åsatroen høy aktet kvinnene, og lot de fremste religionsfortolkerne, volvene, være kvinner. Den retten kvinnene hadde hatt til skilsmisse, dersom de mistrivdes med husbonden sin, skulle under kristendommen bort. Mens den norrøne tradisjonen holdt seksuallivet i age og synest det var greit at kvinner og menn ikke skammet seg over kautskap, lanserte de kristne ett nytt syn på kropp og seksualitet og seksuallivet fikk under kristen tro etter hvert noe lummert over seg. Det var kristendommen som innførte synd begrepet med et skremmende helvete som nordboeren knapt kjente til.
Under den kristne kirke skulle kvinnene ut av den offentlige sfæren og fratas sin tidligere innflytelse, bl.a. som religiøse kultledere. Kristendommen stemplet dessuten kvinnene som urene i forhold til mannen og som bærere av "synd".

De nye kristne kulturelle verdiene kolliderte på en rekke felter med norrøne tankeganger, for eks. ble det norrøne stolthetsidealet ble presset ut da det kristne ydmykhetsidealet skulle innføres. For eks. måtte i utgangspunktet budet med å vende det andre kinnet til sin frende ha virket som en oppfordring til skammelig feighet i vikingsamfunnet.
I den senere innførte kristenretten ble det vedtatt en mengde nye lover i den hensikt å utrydde den gamle åsatro kulturen, og de som forbrøt seg mot den ble straffet med strenge bøter - som bl.a. i følge lovforbudet i kristenretten i Gulatingloven mot å spise hestekjøtt. Spiste en hestekjøtt i fastetida, kunne en enten bli fratatt alt en eide eller lyst fredløs. Forbudet mot å spise hestekjøtt hang selvfølgelig i sammen med hestens religiøse stilling i åsatroen og bruken av hesten som blotemat.

les også denne siden..
http://arkeologi.blogspot.com/2006/03/hedenskap-og-kristendom.html

det er jo tilogmed i dag eksempler på denne relgionens tvangs og voldsmetoder som er utav en annen verden.